Velkommen til oss
på Piltingsrud!
Piltingsrud gard ligger i Begnadalen i Valdres, ca. midt mellom Oslo og Beitostølen. Her driver vi gardsdrift med dyrene, jorda og helsa i fokus. Vi har drevet med Angus storfe siden 2015, og har kjøttproduksjon helt uten bruk av kraftfôr. I tillegg til kjøttproduksjon har vi gardsbutikk og gardshotell og arrangerer opplevelser, selskaper og kulturbegivenheter i låven vår.
Rasmus Piltingsrud: gårdseier, bonde og traktorkjører
Marianne Langseth: vertinne, den gode sjela på garden
Rachana Brand: altmuligjente som holder orden på kjøttsalg, gardsbutikk, logistikk, administrasjon m.m
Vidar Ruud: potet på garden som mekker alt og alle, i fjøset, på jordene og på kjøkkenet
Hans Smit: fjøsnisse som sørger for at dyrene har det bra.
.
Hils på dyrene våre
På gården har vi en rekke dyr til hygge og nytte, enten de er produksjonsdyr eller bor her mest for kosens skyld. Om sommeren går dyrene på beite rundt tunet og om vinteren er de inne i fjøset.
Våre besøkende er alltid velkommen til å tilbringe tid med dyrene – kuer og kalver, dølahester, kaniner samt katter og hunder er dyr du vil møte på her. Alle dyrene er til stor glede for de som kommer til gården, men det er ingen som kan konkurrere med kaninene våre i popularitet.
Historien om Piltingsrud
Vi kjenner historien til Piltingsrud fra etter ødetiden fra litt før år 1600. Slekta som er der i dag kom til garden i 1796 da Rasmus Persen Bergsund fra Norderhov kjøpte deler av eiendommen. Svigerdattera, Berthe Kristine Haugsrud, arvet resten av skogen. Sammen med mannen tok de navnet Piltingsrud. (kilde:Gard og bygd i Sør-Aurdal)
Tradisjonelt har Piltingsrud hatt sin inntekt fra av salg av tømmer og sporene etter gammel og ny tømmerdrift er godt synlige den dag i dag. Tømmerkoier, nåledam, hesteredskap og tømmerrenne ligger på eiendommen. Av andre kulturminner kan nevnes to godt bevarte fangstgroper og slepplasser fra andre verdenskrig – området ble mye brukt av Milorg.
Selve tunet ligger ned mot elva med hovedbygning, kårbygning, låve, stabbur, bryggerhus, snekkerbu, smie og badstu – alle bygninger fra godt før 1850. Husa vitner om en tid da alt hadde sin praktiske funksjon og det var flittige hender som utøvde håndverk som nå er i ferd med å gå i glemmeboka. Mye gammelt inventar og hesteredskap er tatt vare på.
Spesielt er kanskje at gårdene helt sør i Valdres hadde en kontakt med byene og utlandet som følge av tømmerhandelen. Dette kan ha bidratt til at impulser/trender kom tidligere hit enn lenger nord i Valdres.
En som lot seg inspirere av tidens tekniske utvikling var Pedor Piltingsrud – vertens oldefar. Pedor hadde en av de første bilene i Valdres – en Rover 1908. Han hadde sveiseapparat som han brukte flittig (det fungerer fremdeles). Og han ville mye!
Pedor ble en av de første industribyggeren i Valdres og tok initiativ til Storbrufos Træsliberi på Bagn som åpnet i 1910. Der laget de cellulose som ble transportert med taubane opp på Tonsåsen for deretter å bli sendt med tog til havn. Av det Pedor etterlot seg, er det blant annet detaljerte tegninger av en representasjonsbolig på gården, mange gjenstander han selv har konstruert og laget med sveiseapparatet sitt og ei hule i bergveggen hvor han hadde planer om å bli begravet når tiden var omme. Mausoleet ble ikke tatt i bruk, men er i dag et turmål 15 minutters gange fra gården.